Norges nye nasjonale diabetesplan: ambisiøs på mål, stille om infrastruktur

14. november 2025 – Verdens diabetesdag – lanserte helseminister Jan Christian Vestre Nasjonal diabetesplan 2025–2029. Diabetesforbundet sto ved siden av. Det var gode ord. Det var pressedekning.

Vi har lest hele dokumentet.

Ikke bare tiltakslisten. Hele greia – inkludert kapittelet om dagens utfordringer, der planen selv innrømmer hva som ikke fungerer. Det er det kapittelet som er mest interessant. Her er det du trenger å vite.

Omfanget: Hvem er dette for?

Over 290.000 personer hadde kjent diabetes i Norge i 2023 – rundt fem prosent av befolkningen. Legger man til de om lag 60.000 som lever med udiagnostisert diabetes, er vi nærmere 350 000 totalt. I 2024 var det over 3.300 barn og 30.000 voksne med diabetes type 1 i Norge. Hvert år diagnostiseres 450–500 nye barn med T1D.

Norge, Finland og Sverige er blant landene i verden med flest nye T1D-tilfeller hos barn. Det er ikke tilfeldig at planen vier et eget innsatsområde til barn og unge.

Forekomsten av diabetes type 2 har doblet seg de siste 20 årene. I aldersgruppen 40–49 år har én av fire nordmenn fedme. 41 prosent av gravide hadde overvekt eller fedme i 2024. Tallene peker i én retning.

Det overordnede målet er enkelt formulert: færre skal få diabetes, flere skal unngå komplikasjoner, og de som lever med diabetes skal leve lange, gode og aktive liv. Fem innsatsområder skal ta oss dit.

De fem innsatsområdene

1. Hjelp til å endre levevaner, vektreduksjon og mestre egen sykdom

Dette innsatsområdet handler primært om diabetes type 2 og forebygging. Det skal utvikles digitale verktøy og e-læring for pasienter og helsepersonell, informasjonen om kurs i egenbehandling skal bli lettere å finne, og det skal prøves ut nye tilbud for vektreduksjon og diabetesremisjon.

Diabetesremisjon er et begrep som fortjener oppmerksomhet: ved tilstrekkelig vektreduksjon kan diabetes type 2 reverseres i en kortere eller lengre periode. HbA1c holder seg under diagnostisk grense uten blodsukkersenkende legemidler. Planen anerkjenner at dette er mulig og at vi bør legge bedre til rette for det.

2. Mer kunnskap og bedre kompetanse om diabetes i helse- og omsorgstjenesten

Kunnskap om diabetes er i rask utvikling. Nye legemidler – blant annet GLP-1- og GIP-analogene som har vist betydelig effekt på vektreduksjon i kliniske studier – og ny teknologi stiller krav til at helsepersonell holder seg oppdatert. Tiltakene her handler om oppdatering av nasjonale retningslinjer, praktiske digitale verktøy for klinikere, og videreføring av regionale diabetesforum der fagfolk deler erfaringer.

3. Bedre oppfølging og behandling for personer med diabetes

Dette er det innsatsområdet som treffer flest. Planen slår fast at mange ikke får den oppfølgingen de trenger. Strukturert årskontroll er en sterk anbefaling i de nasjonale retningslinjene – men altfor mange får det ikke. Det er for mange som ikke når behandlingsmålene.

Tiltakene handler om systematisk innkalling til årskontroll, tverrfaglige fastlegekontorer, og bedre datagrunnlag for å vite om behandlingen faktisk virker. Planen løfter frem behovet for et forbedret datagrunnlag som kan øke kunnskapen om risikofaktorer, forekomst og behandlingsresultater.

Helsenorge trekkes frem som verktøy: innbyggerne skal få bedre oversikt over eget pasientforløp og timeavtaler, og det skal bli enklere å kommunisere med sykehus og kommunal helsetjeneste.

4. Svangerskapsdiabetes – trygghet for mor og barn

Rundt seks prosent av gravide i Norge får svangerskapsdiabetes, og det reelle tallet er trolig høyere fordi ikke alle tilfeller fanges opp. Kvinner som har hatt svangerskapsdiabetes har økt risiko for diabetes type 2 og hjerte- og karsykdom resten av livet – og mange følges ikke godt nok opp etter fødselen.

Planen erkjenner at dagens teststrategi er for ressurskrevende og lite konsistent på tvers av landet. Det er store geografiske forskjeller i om anbefalingen om testing faktisk følges. Det skal utredes alternative testmetoder og utvikles bedre informasjonsmateriell og oppfølging.

5. Barn og unge – tidlig hjelp, god oppfølging og behandling

En større andel barn og unge med T1D oppnår nå god blodsukkerregulering sammenlignet med tidligere. Det er et resultat av teknologi: 99 prosent av T1D-barn bruker CGM, 93 prosent bruker insulinpumpe. Teknologien virker.

Men sammenlignet med Sverige er det fortsatt færre norske barn som når behandlingsmålene. Det er store geografiske forskjeller – barn i Telemark fikk nesten dobbelt så mange polikliniske konsultasjoner per år som barn i Akershus. En behandlingslotteri basert på bosted er ikke akseptabelt.

Planen løfter frem én alvorlig advarselslyd eksplisitt: forekomsten av diabetisk ketoacidose – syreforgiftning – ved diagnosetidspunktet er høyere i Norge enn i Sverige og Danmark. Det betyr at diagnosen stilles for sent. Ketoacidose er en potensielt dødelig tilstand. Dette er et problem vi ikke har løst.

Hva planen selv innrømmer er galt

Kapittel 5 i planen heter "Dagens utfordringer." Det er det ærligste kapittelet – og det mest interessante.

Planen innrømmer at mange med diabetes ikke får strukturert årlig kontroll hos fastlegen. Den innrømmer at for få pasienter oppnår behandlingsmålene. Den viser til ROSA-4-undersøkelsen og data fra Norsk diabetesregister for voksne som dokumenterer at mange ikke får undersøkt føtter, øyne eller urin regelmessig.

Den tar også opp noe som ofte glemmes: psykisk helse. Å få en diabetesdiagnose – fremfor alt som barn – er en stor omveltning. Planen erkjenner at personer med diabetes har økt risiko for angstlidelser, spiseforstyrrelser og selvmordstanker. At ungdommer underdoserer insulin eller fornekter sykdommen i perioder. At følelsen av å være annerledes kan være tung å bære. Det er ikke bare sensorer og pumper og algoritmer – det er et liv.

Planen nevner også sosial ulikhet direkte: diabetes type 2 er vanligere i grupper med lav sosioøkonomisk status. Bakgrunn og levekår påvirker forutsetningene for å mestre sykdommen. Helsetjenestene er ikke nøytrale – de kan forsterke ulikhet like gjerne som de kan utjevne den.

Dette er viktige erkjennelser. Men erkjennelse er ikke det samme som løsning.

Teknologien: hva planen sier og hva den ikke sier

Planen nevner digitale verktøy gjentatte ganger. Den anerkjenner at nye teknologiske løsninger driver fagutviklingen fremover. Den erkjenner at pasienter trenger bedre tilgang til eget pasientforløp via Helsenorge.

Men det er ett gap planen ikke adresserer eksplisitt, og det er kanskje det viktigste strukturelle problemet i norsk diabetesbehandling i dag: CGM- og insulinpumpedata flyter ikke automatisk inn i journalsystemet.

99 prosent av alle T1D-barn bruker CGM. Sensorene genererer kontinuerlige glukosedata – hvert femte minutt, døgnet rundt. Det er enorme mengder klinisk verdifull informasjon. Men når klinikeren skal forberede konsultasjonen, logger de inn i et eksternt system, eksporterer data manuelt, og overfører dem til journalen. Eller de gjør det ikke, og baserer konsultasjonen på mindre data enn de burde.

Det er godt dokumentert i internasjonal forskning at dette er en betydelig kilde til tap av klinisk tid og potensielle feil – blant annet i en studie fra UiT Norges arktiske universitet publisert i Journal of Diabetes Science and Technology i mars 2025. Det er dette strukturelle gapet DiaBridge er bygget for å lukke: automatisk overføring av CGM- og pumpedata direkte til journalsystemerne, via norsk helseinfrastruktur.

Planen setter riktige mål for bedre datagrunnlag og bedre oppfølging. Men dataene må faktisk flyte for at målene skal nås.

Barn, familie og hverdagen mellom konsultasjonene

Planen understreker at når et barn får diabetes, påvirker det hele familien. Pårørende trenger god veiledning for å bli trygge i rollen. Det handler ikke bare om hva som skjer på sykehuset – det handler om hva som skjer hjemme, i barnehagen, på skolen.

Her er det et gap mellom hva planen ønsker og hva som faktisk eksisterer av digitale verktøy. Informasjon om barn med T1D videreformidles i dag i stor grad via papirplaner, muntlige beskjeder og telefoner mellom foreldre og barnehagepersonale. Det er en kilde til utrygghet – for foreldrene, for barna, og for de ansatte som plutselig skal håndtere en sensor, en pumpe og alarmer de ikke har sett før.

Det er nettopp dette DiaLuca er bygget for å løse. En gratis app som samler all relevant informasjon om barnets diabeteshåndtering på ett sted – for familien, for barnehage og skole, og for det kliniske teamet. Ikke fordi vi syntes det ville vært greit å ha, men fordi vi opplevde det som mangler fra innsiden.

Pengene: hvem finansierer gjennomføringen?

Statsbudsjettet for 2026 satte av 4,3 millioner kroner til Helsedirektoratets arbeid med oppfølging av planen. I tillegg er det en tilskuddsordning på 12,9 millioner kroner som er åpen for søknad fra organisasjoner, forskningsmiljøer og helsenæringen.

Det er ikke mye for det omfanget planen beskriver. Tilskuddsordningen er det reelle virkemidlet – og den er åpen for aktører som faktisk bygger løsninger. Kriteriene prioriterer tiltak med nasjonal overføringsverdi, prosjekter som piloterer nye løsninger med potensiale for bred utrulling, og tiltak som dokumenterer effekt.

Hva betyr dette i praksis for deg?

For de fleste vil endringene komme gradvis. Planer tar tid å gjennomføre, og mye avhenger av at de riktige aktørene faktisk tar tak.

Men noen ting er konkrete og rimelig nær i tid. Du vil få bedre informasjon om retten til strukturert årskontroll og bedre systemer for innkalling. Det kommer mer digitalt opplæringsmateriell for egenbehandling. Barn og unge med diabetes vil få økt oppmerksomhet på psykisk helse som del av oppfølgingen. Og over tid vil Helsenorge gi bedre innsyn i eget behandlingsforløp.

De geografiske forskjellene er et problem planen erkjenner men ikke har en enkel løsning på. Å bo i riktig helseforetak skal ikke bestemme kvaliteten på behandlingen. Det er et strukturelt problem som krever strukturelle løsninger – ikke bare gode intensjoner.

Her er boksen klar til copy-paste — ren tekst i WordPress-blokk-format:

Luca MedTech og diabetesplanen — dette jobber vi med

Nasjonal diabetesplan 2025–2029 peker på flere konkrete utfordringer. To av dem er kjernen i det vi bygger:

Innsatsområde 3 — Bedre oppfølging og behandling Planen etterspør bedre datagrunnlag og automatisert informasjonsflyt til klinikere. DiaBridge er systemet det overfører CGM- og insulinpumpedata direkte til journalsystemet, slik at klinikeren har komplette data tilgjengelig før konsultasjonen starter — uten manuell eksport. Norskutviklet, norske servere, ingen CLOUD Act.

→ Les mer om DiaBridge

Innsatsområde 5 — Barn og unge, og hverdagen mellom konsultasjonene Planen understreker at pårørende trenger god veiledning og at familien trenger støtte utover det som skjer på sykehuset. DiaLuca er en gratis app som samler all relevant informasjon om barnets diabeteshåndtering på ett sted — for familien, barnehagen og skolen — med sanntidsinformasjon, handlingsinstrukser og trygg deling mellom alle rundt barnet.

Begge produktene er alltid gratis for pasienter og pårørende.

→ Les mer om DiaLuca

Hva vi tenker

Nasjonal diabetesplan 2025–2029 er et godt dokument. Det er grundig, ærlig om utfordringene, og det dekker et bredt spekter av pasientgrupper. At psykisk helse og sosial ulikhet er eksplisitt adressert, er et fremskritt fra forrige plan.

Det vi savner er tydeligere ambisjoner for den digitale infrastrukturen som binder behandlingskjeden sammen. Helsenorge og digitale verktøy nevnes, men uten et eksplisitt krav om at systemene skal snakke med hverandre – at CGM-data skal flyte inn i journalen, at pårørende og barnehage skal ha tilgang til riktig informasjon i sanntid, at klinikere skal ha beslutningsgrunnlag basert på komplette data.

Planen setter rammene. Det er opp til oss andre å fylle dem.

Du kan lese hele Nasjonal diabetesplan 2025–2029 på regjeringen.no.